Noen ganger føler jeg meg bare så inderlig alene.
Hjertet mitt blir sakte, men sikkert, helt igjen. Tiden leger visst alle sår- selv når det har blitt såret og knust på det verste. Misfortså meg rett, jeg trives i eget selskap også, men det er når det blir over lang tid at følelsen av ensomhet kommer. Når datteren min ikke er her på to uker, da kommer snikende kalde følelsen...
Det er ingen jeg kan krype inntil og kjenne varme og nærhet fra. Ingen som kan fylle det tomrommet som er inni meg...
Snart skal jeg krype ned i senga og la denne natten gå over til dag. En ny dag, med nye muligheter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar